Fra Kokelv fiskehøtter
Formålet med prosjektet er å dokumentere og formidle ord og uttrykk med tilknytning til fiske og annen bruk av sjø og fjære.
Sjøsamisk kompetansesenter har også tidligere arbeidet med sjøsamisk terminologi, og ønsker med dette prosjektet å styrke innsats og opparbeidet kompetanse innenfor dette emnet.

Resultatet av prosjektet skal formidles på Meron.no, et nettsted utviklet ved Sjøsamisk kompetansesenter for formidling av lokal kunnskap om landskap, fjordøkologi og samisk naturbruk, og herunder også stedsnavn og ord og uttrykk med tilknytning til sjøen.

Målgrupper er et allment publikum i de aktuelle fjordområdene og andre som er interessert i emnet sjøsamisk fiskeriterminologi, både generelt og spesielt i de utvalgte fjordene. Det kan dreie seg om både Sametinget, kommuner og andre offentlige instanser. Materialet vil også være særlig egnet for samiskundervisning i fjordstrøk.

Resultatmål

Det skal lages en ordsamling med sjøsamisk terminologi med tilknytning til fiske og annen bruk av sjø og fjære i de to utvalgte områdene. Kunnskapen skal formidles på nettstedet Meron.

Bakgrunn og faglig innhold

I det nordlige Norge har samisk språk en lang historisk tilknytning til fjordområdene. Fra 1700-tallet av og framover fins en del dokumentasjon av ordforrådet i samiske områder ved kysten, for eksempel ord for dyr og planter. En del av ordene er opprinnelig lånord, noe som viser til gamle kontakter med nabofolkene. Mange av navnene på de viktigste fiskeartene er lånt fra nordiske språk, og noen av dem er ganske gamle lån. Det er mulig at det har eksistert samiske navn som nå er helt borte. De fleste av lånordene er på kommersielt viktige arter. I kontaktsituasjonene mellom norsk og samisk vil det være naturlig at nettopp slike navn lånes. De navnene som ikke er lånt fra nordisk, er gjerne på arter som ikke har vært så viktig for handelen, slik som áhkarcincu og stákkoš, som henholdsvis betyr ’ulke’ og ’tangsprell’.

Dialektene ved i kyst- og fjordstrøk har mange spesielle ord som speiler naturforhold og historiske forhold i disse områdene. Mange av ordene for fangst og fiske skiller ikke mellom innland og kyst, men det fins en del gamle ord som har med kystlandskap å gjøre, f.eks. deappu ’tang’, morša ‘hvalross’ og flere betegnelser for njuorju ’sel’. Selfangst var tidligere meget viktig, og i ordbøker fra 1700- og 1800-tallet ser vi at samisk har rike klassifiseringssystem for sel etter alder, kjønn og andre kriterier. En del ble registrert av Knut Leem, som var misjonær i Porsanger på begynnelsen av 1700-tallet. I ordbøkene hans fins mange ord fra sjøsamiske samfunn. Mange av disse termene er ikke i bruk i dag. Ord fra sjøsamiske områder fins også i ordbøker og ordlister fra 1800- og 1900-tallet, men ikke på langt nær like godt dekket og systematisk som innlandsdialektenes ordforråd.

I dagens situasjon står samisk språk i kyst- og fjordstrøk i fare for å forsvinne. Mange gamle ord blir borte, og
sammen med dem mye kunnskap. At det i dag brukes en del norske ord er en følge av både den tidligere fornorskningspolitikken og dagens flerspråklighetshverdag. Dessuten forsvinner en del gamle ord som en følge av store endringer innenfor tradisjonell næringstilpasning og annen naturbruk. At ord blir borte, kan oppleves som et tap.
Folk føler en tilhørighet til ordene. Ordene representerer også kunnskap. Hvis man ikke husker de gamle ordene, og kanskje bruker norske ord i stedet, føler man kanskje at man har mistet noe grunnleggende viktig i sin kultur. Språk er ikke bare ord, men ordforrådet er en viktig ressurs i språket. Mange gamle ord står for en type praktisk kunnskap som er relevant for oss. Når ordet er bevart kan også kunnskapen bevares (Steinar Nilsen 2011).